...
- Jeg liker å ha rein. Jeg har mine egne og vil gjerne fortsette når jeg blir voksen, sier yngstedatteren Lisa Majja sammen med foreldrene Klemet John og Mette. Foto: Helle Østvik

– Pappa, skal du slakte ned min rein også?

Kona vil ikke at han snakker om det hjemme. Heller ikke på fjellet sammen med brødrene snakker han om det. Han forble taus da datteren på 12 så han rett inn i øynene og spurte: - Pappa, skal du slakte ned min rein også?

HELLE ØSTVIK E-post
Publisert 14.03.2013 kl 10:48 Oppdatert 14.03.2013 kl 13:18

Tips en venn på e-post:


...
Ferdig pakket og klar for den lange turen opp til fjellet og flokken, godt inntullet i varme reinskinn. Foto: Helle Østvik
...
Til venstre henger bildet av Mette Anti Gaups far og i midten henger bildet av foreldrene til mannen Klemet John Gaup. ? Som reindriftssamer føles det godt å ha forfedrene våre med oss i alt vi gjør. Hvordan det nå blir, er det ingen som vet, sier Mette. Foto: Helle Østvik
...
Nils Jovnna (7) er allerede en ivrig og rutinert reineier . Her lærer han lillebror Juhan Ailu (4) hvordan han skal bruke kniven til å spikke med. Foto: Inger Maria Gaup
...
Lisa Maijja (12) med sin egen hvite rein. Foto: Inger Maria Gaup

I de fleste husene i Bakkeljohka like utenfor Karasjok bor det familie. Foreldrene, tanter, onkler, søsken og søskenbarn. Han vet ikke i hvor mange generasjoner bakover at familien har drevet med reindrift. Han vokste opp med vissheten om at sånn har det alltid vært. Som den naturligste ting i verden gjorde han som far sin og far hans før det igjen;?han fulgte i pappas fotspor. Det var aldri spørsmål om annet enn at søskenflokken på åtte skulle fortsette, skulle bringe familien, livene og forfedrene videre. Han var født med den samme rytmen, til å følge reinen. Som de andre fikk også han opplæring på fjellet fra den dagen han ble født.

– Reinen er livet vårt. Den er hva vi er, sier den 49 år gamle reineieren Klemet John til Finnmark Dagblad og ser bort på kona Mette Anti Gaup (43). Han vet at hun ikke vil han skal snakke høyt om det som nå er i ferd med å skje. Hun vil ikke høre, vil nesten ikke vite. Det gjør for vondt.

Mette er også født inn i næringen, med reindriftsslekt i generasjoner. Hun er oppvokst med reindrift, stolt brakte hun egne rein inn i ekteskapet med Klemet John.

DET ER OGSÅ SØNDAG ETTERMIDDAG og mannen har akkurat kommet ned fra fjellet. Tidsnok til å få med seg innspurten på femmila. Han er en av de stadig færre reindriftssamer som driver med næringa på heltid. Som daglig er på fjellet sammen med reinen og som har reindrift som eneste inntektskilde. Derfor må han årlig slakte for å ha inntekt. Derfor kan og vil han ikke gjøre som han ser andre reineiere gjør; nemlig og la være å slakte så flokken vokser seg større for hvert år.

Klemet John Gaup driver i liten målestokk og vil merke hardest myndighetenes krav om at alle må slakte likt for å få ned antallet rein. For Klemet John betyr en nedslakting på 30 prosent at det ikke er mer igjen for familien å leve av, at han må bryte den sirkelen som forfedrene hans skapte. Den han trodde så fast på skulle fortsette med sine barn.

– Se her, sier kona Mette og viser på PC-en bilder som eldstedatteren Inger Maria på 20 tok under siste reinmerking da hele familien som vanlig var samlet for å hjelpe til.

Så klarer hun ikke å si mer. Stemmen sprekker foran bildet av yngstedatteren som holder fast i sin egen rein og som stolt passer på at faren merker den med hennes merke. Alle de fire ungene har egne merker. For foreldrene har merkene og egne reinkalver vært det største de kunne ha gitt sine barn. Det er her framtiden har ligget.

– Lisa Majja liker veldig godt å ha egne rein. Det gjør alle ungene våre, utfyller Klemet John borte fra stolen foran fjernsynsskjermen hvor det utspiller seg et drama inn mot mål.

Han og kona har ennå ikke forklart ungene sine alvoret i det som nå er i ferd med å skje. Verken han eller kona kan se for seg hvordan de skal klare det.

– Klemet John, driver du med reindrift om 10 år?

– Nei

– Om fem år?

– Nei

– Om ett år

– Nei.

Han svarer stille, med øynene festet mot skjermen hvor sendingen er over. Kona forsvinner ut på kjøkkenet.

For å unngå bøter har han allerede slaktet ned en stor del av flokken som han driver sammen med to av brødrene. De vet alle tre hva som skjer videre, hvordan de nå drives ut av næringen. Hvordan siste rest snart må sendes til slakteriet. Men de snakker aldri om det. Ingen av dem vet hva de skal si eller hva som kommer etterpå.

– Vi får vente og se. Jeg kan ikke forestille meg noe annet enn å drive med rein. Det er hva jeg gjør, det ligger så dypt i meg, at jeg vet ikke. Jeg er allerede avhengig av konas inntekt. Det går ikke lenger.

Han forteller at han for litt siden snakket med en reineier som sluttet, og som sa at han siden har «holdt på å tørne toillat». At det verste han hadde opplevd i sitt liv var da han sendte den siste simla til slakteriet. Det var skremmende, synes Klemet John. For reineiere snakker helst ikke om slike ting, om vansker som kan oppfattes som svakhet.

DET ER NOE ANNET OGSÅ, forstår jeg på kona, ute i stua igjen med blanke øyne, kaffekopper til oss og saft til ungene. Noe hun ikke finner ord for. Noe som handler om stolthet og forventninger. Om forfedre som stirrer dem over skuldrene, om ungene som gleder seg til å drive videre. Noe med sønnen Nils Jovnna på sju, som hvisket til mor si da de var i begravelse til ei gammel tante: «Den dagen jeg blir gammel og dør så skal mitt bilde være av meg ute på fjellet sammen med reinen».

– Jeg skal drive med rein. Det er det eneste jeg vil, sier sjuåringen karslig når jeg spør hva han har tenkt å bli når han blir stor. Gutten er en snartur inne etter å ha kjørt tur med lillebroren på den lille skuteren ute i gården.

– Jeg har en flokk allerede. Det er pappa som passer den til jeg blir stor og skal overta på ordentlig.

Fra stolen foran fjernsynet sitter pappa Klemet John stille, uten å si et ord. Mamma Mette stirrer stivt på bildene på pc-en.

– Fire timer tar det opp til reinmerkeplassen. Det kan være kaldt, sludd og snø på turen opp, forteller hun og viser et bilde av familien i en fullpakket slede.

– Klemet John har snekret en halvveis overbygd slede hvor vi sitter varmt og godt innpakket i skinn. For vi er alltid med. Etter som våre fire barn har blitt født, har vi pakket de inn i komse, og turen har tatt litt lengre tid fordi vi måtte stoppe så jeg kunne amme.

Mette sørger for egen inntekt. Hun jobber som lærer ved samisk videregående skole i Karasjok. Hun har også gått på etablererskole.

– Jeg nekter å gi opp, klarer ikke å skulle gi fra meg identiteten vår, det vi er; reindriftssamer.

Hun vat hun har dårlig tid, og mannen er skeptisk.

– Vi tenke nytt, vi kan ikke fortsette som før, sier Mette. – Hva om vi sammen med flere i næringa etablerte vårt eget slakteri med videreforedling av kjøttet? Slik det er i dag må vi stå altfor lenge i kø for å få slakte og prisene er altfor lave. Mette er så langt alene om planene.

Mannen tror det blir for vanskelig, at de ikke vil makte det. Hva med ansatte? Hvordan skal han klare å drive flokken og samtidig et slakteri?

– Det kan være eneste utvei. Jeg klarer ikke tanken på å miste alt, sier Mette.

På jobb som lærer tenker hun på reinen hver dag. Stadig ser hun ut skolevinduet, på været utenfor mens hun undrer på om flokken vil finne mat. Sammen med ungene har hun varmet opp mang en svak og halvdød rein på badegulvet hjemme, matet den og gjort alt som har stått i hennes makt. Noen har hun berget mens andre har bukket under.

FAMILIEN HAR HATT EN REIN gående ute på gårdsplassen og inne i verkstedet.

– Det viktigste for oss er hvordan dyrene har det, at de skal ha det bra, at de ikke skal sulte.

På sommerbeite i Stabbursdalen Nasjonalpark er det andre farer som truer.

– Enkelte ganger er lufta over oss grå av ørn som følger reinen i flokker. De to kilo små kalvene er sjanseløse.

Reineierne er blitt pålagt å ta bilder av det som måtte være igjen av dyrene som blir drept av rovdyr; ørn, gaupe, jerv og rev.

– Mange skrotter finner vi ikke, restene er tatt av andre dyr. Der vi finner noe og tar bilder, blir vi ikke trodd. Rovdyrbestanden har fått vokse ukontrollert.

Reineieren føler seg maktesløs.

For ti år siden så han lyst på det. Da flere i næringa valgte å slutte til fordel for utdanningsordninger som myndighetene la til rette for. Men konsesjonene ble ikke tatt bort og etter fem år kunne reineierne enten begynne med rein igjen eller gi rettighetene videre.

– Hele greia var feilslått og i dag er det for mye rein som beiter på den samme maten. Etter at rovdyrene har tatt sitt og jeg har slaktet det jeg har blitt pålagt, er vi i vår familie ferdig.

Da er det slutt.

På forsiden nå


...

Amerikanere vil kjøpe snuhavna

John Kunkle og Viking International Airlines vil inn som majoritetseier i Northcape Turnaroundport AS. Dermed kan snuhavnprosjektet i Porsanger være fullfinansiert.

Bil havnet utfor veien

Gjorde unnamanøver for elg.

KOMMENTAR

...

«Jeg hadde skyhøye forventninger til Midnattsrocken i år, som var selveste 30-årsjubileet til Finnmarks største festival»

Må nesten skrive litt tilbakemelding siden man kanskje kan virke litt sur og grinat på noen av innleggene til Midnattsrocken.