- I 2004 får vi sjokktelefonen. Jenta vår på 13 er tatt med hasj på skolen. Beskjeden kommer som lyn fra klar himmel, og vi blir livredde. Vår første innskytelse er å søke profesjonell hjelp. Hos et hjelpeapparat som vi til da er sikker på er der.

Far og stemor tar kontakt med barnevernet for å søke råd.

- Vi tenker at nå blir dette tatt hånd om. Nå settes et apparat i sving. Etter mye om og men tilbyr barnevernet å søke oss til samtaler. Samtaler som ene og alene går på hvordan forbedre samarbeidet mellom mor og far.

Det går to år, hvor jenta stadig endrer atferd. Hun er mye aggressiv, lyver og manipulerer og bryter konsekvent avtaler.

- Vi vet at samtalene ikke nytter. For når jenta selv er med høres alt så greit ut. Hun er blitt en mester i å lyve og manipulere. Og barnevernet går rett på.

- Etter en del samtaler, spør vi barnevernskonsulenten om når de skal ta tak i det egentlige problemet. Jenta vår, og det hun sliter med. Narkotikamisbruket. Da får vi beskjed om at de ikke kan gjøre noe. Jenta må selv ville endre på misbruket.

Maktesløs

Vi er redde og føler oss stadig mer maktesløse. Forandringen hos jenta er så tydelig og dramatisk at vi tidlig mistenker henne for å bruke andre narkotiske stoffer. Noe vi tidlig gir barnevernet beskjed om.

Omsider blir det tatt urinprøver som bekrefter mistanken. Misbruk av ulike kjemiske tabletter, amfetamin og kokain.

Foreldrene blir tilbudt flere samtaler. Nå som et opplegg i regi av staten. Multisystemisk terapi (MST). Samtaler som i hovedsak går ut på at foreldrene skal lære å sette grenser. Og å ha faste regler hjemme.

- Vi mister munn og mæle. Grenser og regler? Hvilken verden lever de i? Vi har allerede grenser og regler. Men for jenta vår, som er i narkotikaens vold, er det egne grenser og regler som gjelder. Regler verken vi eller jenta selv har kontroll over. Forstår de ikke det? De som kaller seg eksperter?

Høsten 2006 blir det ordnet med at jenta skal få reise til familie i en større by lenger sør.

- Målet er at hun skal komme bort fra venner og misbruk her i Hammerfest, og få en mulighet til å starte på ny. Men det som skjer, er at hun oppsøker det samme miljøet i den nye byen, og misbruket fortsetter.

Når hun blir borte fra bostedet i flere dager, og familien finner tegn på at hun skal skade seg selv, blir hun akuttinnlagt på en psykiatrisk klinikk.

Etter vel en måned blir jenta sendt hjem igjen, med tilbud om samtaler hos Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (Bup). Hvor hun kan møte dersom hun ønsker det selv.

- Hun får voldsomme raserianfall hvor hun fysisk angriper familiemedlemmer og vil ikke høre på noen. Hun unnlater å møte til samtaler, stikker av hjemmefra og blir borte i dagevis. Og rundt jul topper det seg. Vi tar en siste desperat kontakt med barnevernet hvor vi krever at noe må gjøres. Nå frykter vi for jentas liv.

Tvang

Det går flere dager, men så med hjemmel i loven, ordner barnevernet i januar i år jenta tvangsinnlagt ved en psykiatrisk akuttpost.

- Vi aner ikke hvor hun befinner seg i byen, og kan ikke annet enn å vente på at hun skal komme hjem. Heldigvis viser hun seg og vi ringer direkte til barnevernet. Men nei, de har ingen på vakt som kan hente henne. Vi må vente til over helga.

- De kunne klappet meg rett i ansiktet. Tror de jenta sitter pent og pyntelig på rommet sitt og venter? Fra politiet får vi beskjed om at vi om så må binde henne fast i senga, og holde henne der med makt de dagene det tar før barnevernet kan hente henne. For de kan heller ikke gjøre noe.

Tilbake sitter livredde foreldre.

- Vi er i sjokk over at det i dag ikke finnes et hjelpeapparat som tar hånd om barn og unge med rusproblem. Behovet er enormt og blir bare større. Og det gjelder urovekkende mange familier. Ingen kan lenger være sikre på å ikke blir berørt.

- Det verste er at man må vente til ungen er hardbarka narkoman, at han eller hun ligger i rennesteinen, før man kan gjøre noe. Og da er ungen kanskje bare 15 - 16 år.

- Og hva med når jenta vår blir skrevet ut av akuttposten, og kommer hjem til Hammerfest igjen. Hva slags hjelp venter henne her? Flere samtaletimer hos barnevernet, i påvente av at hun skal fylle 18?

Alene

Jeg møter ei enslig mor i Hammerfest. Som i flere år har kjempet alene mot barnevern og andre offentlige etater for å få hjelp til sønnen sin, som i dag er 17 år.

- Jeg går konstant rundt med ei klam hand som presser over brystet. Det å oppleve at du gradvis mister sønnen din til narkotikahelvetet, er som å rives i stykker. Mens alle rundt deg bare står og ser på. Uten å løfte en finger for å hjelpe.

- Min dyrekjøpte erfaring er rett og slett at barnevernet verken har kunnskapen eller ressursene som trenges.

Hun har også den daglige omsorgen for to mindre barn. Og av hensyn til dem har hun nå, i ren desperasjon, sagt fra seg omsorgen for sin 17 år gamle sønn.

- Selv nå, når jeg har gitt fra meg omsorgen, forstår de ikke alvoret. «Kan du ha han i helgene?», spør de meg.

- De har nemlig fått han plassert hos faren, som trenger avlastning i helgene. Å hjelpe gutten er ikke et tema for barnevernet. Jeg har sluttet å la meg sjokkere. Men jeg synes det er på tide å advare: Det finnes ingen hjelp.

Sint

- Dersom vi hadde fått hjelp i løpet av alle disse årene, så kunne ting ha vært annerledes. Derfor er jeg også sint. Sint på barnevernet, på det såkalte omsorgsapparatet. Som faktisk ikke eksisterer.

Mora forteller om en gutt som tidlig begynner å endre atferd. Mora kontakter helsesøster, som henviser til barne- og ungdomspsykiatrisk tjeneste.

- Han har vansker med å uttrykke seg, noe som gjør at samtaler med psykiater ikke ser ut til å hjelpe. Så langt er det bare jeg som når inn til han.

Han blir mer utpreget aggressiv og hun tar han stadig oftere tok i å lyve og manipulere.

- Han får nye venner og begynte å røyke. Og for et år siden oppdager jeg piper og annet utstyr på rommet hans.

Hun tar utstyret med til politiet, som kan bekrefte at det er brukt til narkotika.

- Jeg sjekker PCen hans, og oppdager oppskrifter på hvordan utstyret skal lages. Oppskrifter hentet fra Internet. Her er det egne sider og treffsteder som oppfordrer og veileder barn og unge til narkotikamisbruk.

Hun advarer:

- Foreldre må være på vakt. Sjekk ungene deres, sjekk hva de holder på med. Ikke tro at alt er bare greit.

Hos politiet får mora beskjed om å melde fra dersom sønnen har mange venner på besøk, og hun mistenker at de misbruker narkotika.

- Politiet kan ikke gjøre annet enn å foreta rassiaer, for å notere seg navn, skrive ut bøter og å kartlegge miljøet. Noe forebyggende virksomhet utover det, er det ikke snakk om.

- Mens barnevernet gir beskjed om at heller ikke de kan gjøre noe. Gutten må ville det selv.

- Og om et år fyller gutten min 18 år. Hva da?

Les mer i lørdagens Finnmark Dagblad.