Jeg møter overlegen i femte etasje. Like innenfor dørene hvor store glade eventyrtegninger ønsker barn og deres foresatte velkommen. Avdelingen som i flere år har måttet tåle stadige trusler om nedleggelser. Her, hvor bare det beste er godt nok for våre minste. Barneavdelingen.

Handtrykket er fast, og han inviterer inn til et beskjedent kontor. Beskjedent i omfang, men med 15 års ekspertomsorg for barn i veggene, og med forgjengere som barnelegene Kjell Berg og Tone Sparr. Så jeg bøyer hodet, og trår inn.

Fra 1. september var kontoret hans. Avdelingsoverlege og barnelege Pal Ivan.

Han er født og oppvokst i Oslo. At han skulle bli lege, vokste fram som en gravis bevissthet allerede fra han var guttunge. Og da han under førstegangstjenesten i militæret, ble utpekt til rollen som sanitetsassistent, var han sikker.

Han utdannet seg i Tromsø, også som en anledning til å oppleve en annen del av landet. Og det var da han i 1988 valgte seg Hammerfest sykehus som praksissted på grunn av sykehusets gode rykte, at han traff Vigdis Hansen. Engasjert lærer ved sykepleierutdanningen. Hun som i 1990 skulle bli hans kone.

– Vi forsto det ganske tidlig. Fikk små tegn som tydet på at noe kunne være galt.

Sikker ble han ved en tilfeldighet.

Avgjørende

– Det var under en undervisningstime i 1990 hvor læreren plasserte et tilfeldig utvalgt røntgenbilde på lysskjermen foran oss legestudenter. Hvor vi skulle se etter sikre tegn på multippel sklerose (MS). En snikende nevrologisk sykdom som rammer sentralnervesystemet.

Tilfeldigvis kastet Ivan et blikk nederst på bildet, og fant pasientens navn: Vigdis Hansen.

– Det er ulempen ved å jobbe i helsevesenet. Ved å være lege. At du vet så mye om hva de forskjellige sykdommene innebærer. Og visst var det et sjokk, og så brutalt finne ut hva vi sto ovenfor.

Etter tre år som turnuslege i Vesterålen, flyttet familien, som da hadde blitt til tre hjem til Hammerfest.

– Vi fikk datteren vår Ingvild i 1991 og Håvard rett etter at vi hadde flyttet tilbake i 1993. På grunn av sykdommen måtte Vigdis trappe ned på jobb, og hun ble stadig mer avhengig av hjelp.

Til tross for at sykdommen rammet sterkt, jobbet Vigdis Hansen som en høyt skattet lærer og kollega ved sykepleierhøgskolen, helt fram til den dagen hun døde høsten 2005.

– Å være pårørende til et alvorlig sykt menneske er vanskelig nok. Å samtidig være lege, opplevde jeg som en ekstra belastning. For som pårørende skal du helst ikke blande deg inn i andre legers avgjørelser, ikke gripe inn dersom du er uenig. Det hele er en hårfin balansegang, hvor du ikke må blande roller. Til tider var det svært vanskelig.

Familien opplevde hva det vil si å være totalt avhengig av hjelp utenfra.

Verdifullt

– I ettertid sitter jeg igjen med erfaringer og perspektiver som er dyrekjøpte, men svært verdifulle. For jeg kjenner systemet fra brukerens side, og vet at det trengs forbedringer. Store forbedringer.

Han er ikke i tvil om at den største belastningen familien opplevde i forbindelse med sykdommen, var den store utskiftningen av hjemmesykepleiere. Til Hansen og Ivan kom det stadig nye fremmede mennesker, som skulle familien tett inn på livet. Nye mennesker som den syke selv måtte gi opplæring til.

– På det verste kunne det komme 30 forskjellige hjemmesykepleiere innom i løpet av ei uke. Og jeg husker hvor sliten Vigdis var av å måtte gjenta de samme opplysningene hundrevis av ganger. Å lære stadig nye folk opp i alt fra hvordan løfteutstyret skulle bruke teknisk, til hvordan hun skulle pleies.

Han kan heller aldri glemme at datteren Ingvild, seks år gammel, måtte vise den nye hjemmesykepleieren hvordan mora skulle løftes med tekniske hjelpemidler over i rullestolen.

– Jeg har sett baksiden av medaljen. Og vet så inderlig at det vi må jobbe mot, er at folk som er syke skal slippe unødvendige plager på grunn av et overbelastet helsevesen og et byråkrati som ikke fungerer som det skal. Og husk at det er storforbrukerne av helsetjenestene som rammes verst.

Etter at kona døde, får han nesten daglig spørsmål om han har tenkt å flytte.

Men Ivan har tenkt å bli.

Finnmarkinger

– Det er rart. Men om jeg hadde bodd andre steder enn i Finnmark tror jeg neppe folk hadde stilt det samme spørsmålet. Og for å svare en gang for alle: Jeg håper jeg slipper å flytte. Ungene mine er finnmarkinger og jeg stortrives her. Særlig med vær og vind og med at livet kjennes, på godt og vondt.

Pal Ivan roper ikke høyt. Han tenker før han svarer, alvorlig og veloverveid. Og han smiler med øynene.

I 2004 var han ferdig utdannet barnelege. Etter tre år med pendling og 100 turer med fly, til og fra studier i Tromsø.

– Jeg fikk julekort fra Widerøe.

Han flirer. Og angrer ikke et sekund. For det er barnelege han vil være. De to siste årene har han jobbet som overlege ved barneavdelingen, før han i høst altså overtok som avdelingsoverlege.

– Å jobbe med barn er utrolig takknemlig. Du får jobbe med allmennmedisin, samtidig som du har å gjøre med ei gruppe mennesker som er de flotteste i verden: Ungene våre.

Og nå ber han om ro.

– Det verste med at barneavdelingen de siste årene stadig har blitt truet med nedleggelse, er at vi ikke får den roen vi trenger for å yte maksimalt. For å være i stadig utvikling og å tenke framover.

Han finner det frustrerende å måtte bruke tiden sin på å forsvare det han mener er selvfølgeligheter ovenfor styret i helseforetaket.

Ønsker

– Å måtte forsvare ordninger som ei nattevakt burde være unødvendig. Vi har også i årevis argumentert for en egen ernæringsfysiolog ved sykehuset. Uten å lykkes. Derfor ville jeg satt stor pris på en bekreftelse fra Staten på om man ønsker ei spesialavdeling i Finnmark eller ikke. En bekreftelse og en lovnad som gir oss den roen vi trenger.

Ivan selv er ikke i tvil.

– 25 prosent av befolkningen i Finnmark er under 18 år. Det utgjør rundt 18.000 innbyggere, som jeg mener absolutt har krav på et tilrettelagt helsetilbud i eget fylke. Noe vi har her.

Barneavdelingen er også den avdelingen i Norge som ifølge Ivan driver mest utadrettet virksomhet.

– Vi har minst én barnelege på reise en til to dager hver uke. Vi har kontordager over hele fylket, og treffer pasientene våre der de er. Denne uka har for eksempel to barneleger fra oss, tre kontordager i Kirkenes og Alta. Ved å miste barneavdelingen, mister fylket også det tilbudet.

Han ser ut vinduet med smale øyne, mot virksomheten på Melkøya.

– Jeg må innrømme at verden av og til framstår som absurd. Med den flommen av penger som følger slike anlegg som dette. Hvor millionene pøses ut og hvor målet skal nås, koste hva det koste vil. Mens hos oss, hvor målet er menneskers liv og helse, teller hvert øre og budsjettene skrapes inn til beinet.

Men Ivan har tro på framtiden. Og er overbevisst om at det vil tvinge seg fram en erkjennelse av at urimelig mye støy rundt helseforetakene, ikke fører til annet enn stillstand og et unødvendig dårlig helsetilbud.

– Det handler om å ta til fornuft, og å innse at penger ikke er alt. Det er det nemlig ungene våre som er.