Hvor mye kan man forvente seg av en lavbudsjettsfilm som er spilt inn på ti dager egentlig? Etter å ha fulgt med på VGTV for noen år siden, da Sagaen om Kurt Josef Wagle ble sendt to ganger i uka, og etter å ha sett både Kill Buljo og Død Snø, hadde jeg middels forventninger til Kurt Josef Wagle og legenden om Fjordheksa.

Og filmen infridde også forventningene.

Simpel story

Selve historien i filmen er ikke på grensen til simpel, den er simpel: Kurt Josef Wagles homofile sønn Tordenskjold (Martin Hykkerud) har forsvunnet etter en tur i skogen for å «finne seg selv». Legenden sier at inne i skogen bor det en skummel heks, som kan suge ut sjelen til folk, og Kurt Josef blir bekymret for frisørsønnen.

Kurt Josef (Stig Frode Henriksen) bestemmer seg for å dra ut i skogen for å lete, og kaller sammen et team bestående av entertainer Rock Fjellstad (Jørn Tore Nilsen), den småpedofile læreren Gregor Hykkerud (Kristoffer Joner), mediumet Lillian Mulder (Cecilie Mosli) og ikke minst, bygdas skyteglade lensmann Burt Erik Johansen (Jeppe Beck Laursen).

Med ut i skogen er også Pablo, Kurts selvimporterte spanjol, som er med for å dokumentere det som skjer. Og den stadig større tvilen om de kommer ut av skogen i livet.

Underbuksehumor

Som man har oppdaget tidligere er manusforfatterne Tommy Wirkola og Stig Frode Henriksen glad i både bæsj, tiss, blod og sæd. Men i tillegg hadde de klart å få inn en god del «annen» humor som treffer andre enn bare tenåringsgutter, eller de som ønsker at de framdeles var tenåringsgutter.

Det morsomste var hele Rock Fjellstads framtoning. For de som har sett serien på VGTV var det et gledelig gjensyn, og det var også hans replikker som ga de største latterkulene hos publikum. Spesielt en scene der Fjellstad dro fram sin ynglingsmiddag ute i skogen, gjorde at latterbrølene ga gjenlyd i salen.

En av filmens største svakheter er publikums forhold til personene på lerretet. Da det blir mer og mer tvilsomt om gruppen kommer til å overleve leteaksjonen, sitter man som seer og egentlig ikke bryr seg noe særlig om noen blir kverket. Og det er ikke bare på grunn av det humoristiske aspektet, men at filmen rett og slett manglet litt tilknyttning.

Også personenes eget forhold til handlingen gjør at man ikke klarer å leve seg inn. Ingen virker spesielt redde for den forferdelige heksen, og som publikum sitter man egentlig å lurer på om det i det hele tatt finnes noen heks.

Selve ideen bak filmen er god, og med litt lengere innspillingstid kunne nok denne filmen fungert bedre. For dialogen er i Kurt Josef Wagle og legenden om fjordheksa til tider veldig, veldig god og morsom. Hadde Tommy Wirkola klart å både skape et forhold mellom publikum og personene på lerretet, fått filmen til å bli skummel og like morsom, da hadde dette vært en innertier. Men som den er nå, fungerte den akkurat middels.

Anmeldt av Ann Helen Paulsen

DEBATT: Skriv gjerne din filmanmeldelse her: