Torsdag kveld rundt klokken 20 kom drønnet. Noen hørte det, andre kjente bakken riste svakt. Noen så kanskje den nok over 100 meter høye søylen av vann som reiste seg fra havet i fjorden.

– Den eneste måten å uskadeliggjøre dem totalt er å sprenge dem. Da kan de aldri gjøre noen skade igjen, forteller løytnant Wiggo Korsvik.

Viktig jobb

Arbeidet med å uskadeliggjøre bomber og miner etter 2.verdenskrig er viktig. I Billefjord tok tyskerne over og hadde base. Da engelskmennene angrep dumpet de miner og bomber i sjøen. Nå er det viktig at det ryddes opp.

– Vi har en viktig jobb. Miner og bomber som ligger på havets dyp kan være helt ufarlige så lenge de ligger i fred. Men om en båt skulle droppe et anker som treffer feil sted, om en fiskebåt får en bombe i garnet eller trålen kan det gå galt, sier Korsvik.

Restene av eksplosiver etter krigen oppdages ofte av dykkere eller fiskere. Korsvik sier det er viktig å gi beskjed om man finner bomber eller miner, slik at forsvaret kan komme og uskadeliggjøre dem.

Tre! To! En! Bang!

Vi står på et lite berg i Billefjord. Etter at kvartermester Bjørg Selvåg har koblet fenghetta er det klart for nedtelling. Spenningen stiger. Løytnant Korsvik har sørget for at de to tyske flybombene ligger noen meter fra hverandre. Det vil komme to søyler med vann opp når bombene detoneres.

– Om jeg roper søk dekning må dere komme dere inn under her. Det kan komme store steiner flygende, sier Korsvik og peker mot en berghylle.

– Klare? Nedtelling. Fem. Fire. Tre. To. En!

Drønnet kommer som et sjokk selv om man vet at det kommer. Bakken rister lett. Vannflaten i den idylliske fjorden brytes opp når et tårn av saltvann presses opp av lufttrykket. Vannsøylen stiger og stiger. Man kan høre stein som lander i fjæra lenger bort. Heldigvis er det eneste som når oss noen få salte vanndråper.

Kjente drønnet

Det ble bare en vannsøyle, men det var imponerende og spennende nok. Adrenalinet etter detonasjonen pulserer enda, når nysgjerrige bygdefolk møter oss.

Hjalmar Kaaby så søylen fra vinduet sitt, etter at han hørte drønnet. Ada Olsen satt i en bil, og hørte ikke drønnet. Men hun følte at det ristet, og så søylen fra bilen.

– Det var jo en flott sprengning det, flott søyle, smiler Olsen.

– Nesten som nyttårsaften jo, ler Kaaby.

– Ble dere redde?

– Neida, vi er ikke så lettskremte her i Billefjord, ler de to sambygdingene.