¤ Fredag og lørdag skrev vi om Carl Balto, som fikk kreftdiagnose i 2005. En feilvurdering ved Universitetssykehuset Nord-Norge førte til at han ikke ble fulgt opp. Etter at Balto var operert, mente legen at det var «liten vits» å undersøke videre. Konklusjonen var basert på tester. Hovedpersonen og familien ble naturligvis lettet av friskmeldingen.

Mer alvorlig blir det når Balto året etter får ryggsmerter. Legene forklarte det med belastningsskader som en følge av arbeidet. Da han omsider ble undersøkt skikkelig, viste det seg at kreften har spredd seg til skjelettet. Slikt kan få fatale følger.

¤ Carl Balto mener han har fått for dårlig oppfølging etter at sykdommen ble påvist og i 2007 valgte familien å klage saken inn for Norsk Pasientskadeerstatning. Siden har det vært tyst. Balto følte seg i 2009 tvunget til å koble inn en advokat, men fremdeles har han ikke hørt noe fra organet som skal vurdere saken. Norsk Pasientskadeerstatning forklarer det hele med stor pågang og liten kapasitet. Den samme oppfatningen har Pasient- og brukerombudet i Finnmark. Dette høres slett ikke bra ut.

¤ Nesten 24.500 nordmenn fikk kreft i 2004. Det forteller at mange i løpet av livet vil oppleve at noen de kjenner eller er i familie med, får diagnosen. I en firedel av tilfellene dør pasienten innen ett år etter at sykdommen er påvist. En av årsakene er at spredningen har kommet for langt. Derfor kan det bli fatalt dersom sykdommen ikke oppdages tidlig nok eller oppfølgingen er for dårlig. For Baltos del ser det ut for at det er snakk om en snill variant, men det er bare en heldig omstendighet i saken. Det er alvorlig når pasienter ikke får den oppfølgingen de har krav på. Enda verre er det at det går så langt at en pasient må engasjere advokat for å holde trykket i saken.

¤ Det siste er Pasient- og brukerombudet i Finnmark helt enig i. Ombudet har nå anbefalt hovedpersonen å klage saken inn for Fylkeslegen i Troms. Det bør være i helsevesenets interesse at alle slike saker klages inn, vurderes og registreres.

¤ Det går an å leve med kreft. Balto kommer trolig ikke til å bli kvitt sykdommen, men stiller selv spørsmålet om ting kunne vært annerledes dersom han hadde blitt undersøkt videre.

Vi har i hovedsak tillit til at vi har et helsevesen som fungerer, men det er avgjørende at kritikkverdige forhold bringes til torgs. Det krever mye å stå fram med en slik historie, men Balto er en ressurssterk person. Ved å fortelle om sine erfaringer bidrar han kanskje til at en feilkilde i systemet blir identifisert og fjernet, og dermed til større trygghet og for de som måtte komme etter. Det er en viktig innsats.