Det har ikke alltid vært slik for 57-åringen.

- Fram til jeg var 20 år var jeg klar for døden. Jeg hadde ingen framtid.

Håndtrykk

Forsberg som i dag bor i Sarpsborg utga i høst selvbiografien "Aldri for sent å bli et lykkelig barn". Nå er han i Lakselv for å fortelle sin historie. Jeg treffer han en time før han skal i ilden. Han møter meg med et kraftig håndtrykk og et vennlig smil som brer seg over hele ansiktet.

Han forteller om en far som kom fra Kiberg i Øst-Finnmark og en mor som kommer fra Kvænangen, og er av samisk slekt.

- Jeg har familie i Finnmark. Både i Kautokeino, og jeg har hørt jeg skal få treffe tante Anna fra Lakselv på møtet i kveld. Jeg er jo litt spent. Det blir nok rart. Familie som jeg aldri har sett tidligere.

Forsberg forteller i boka om oppveksten sin. Det tok han fire år før den kom på trykk. Over 600 sider ble til 160 sider. Boka har fått mye oppmerksomhet. Han har vært på Lørdagsrevyen, blitt intervjuet i aviser, invitert til tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal for å fortelle om mobbing, og nå er han nominert til Østfoldprisen.

- I fjor fikk rallykjøreren Petter Solberg prisen, og det er stort for meg bare å bli nominert. Jeg er i godt selskap.

Skrek etter ømhet

Nå får han oppmerksomhet for det han gjør.

Som barn skrek han etter ømhet, omsorg og kjærlighet. Med en alkoholisert og voldelig far ble ikke starten på Terjes liv slik barn skal oppleve det.

- Faren min var fisker, og når han ikke fisket, drakk han og slo mamma og oss ungene. Da kommer minnene om en far som brukte lærbeltet som våpen når vi skulle straffes. Og pappa var høy og sterk med kraftige never. Gleden av å ha lært å gå forsvant da bena mine måtte brukes til å springe bort fra slagene til far for å gjemme meg. Da han slo holdt han meg alltid i føttene med den ene hånden og slo med den andre. Da jeg ble for tung fant han andre metoder. Han forsøkte å drukne meg også. Han holdt i føttene mine og holdt hodet under vann. En i familien kom meg til unnsetning og jeg ble berget. Siden fikk jeg høre på skolen hvordan Forsberg vaska og bada ungene sine. Dette gjorde mer vondt enn selve drukningsopplevelsen.

Få pusterom

Faren aksepterte aldri at han giftet seg med ei av samisk slekt.

- Mamma ble kalt både tyskerhore og det som verre var. Og han banket henne mens vi ungene så på. Det ble hverdagen. De eneste små pusterommene var da pappa var på fiske.

Det er ikke alt Forsberg kan fortelle. Det blir for sterkt.

Men gjeld gjorde at familien stadig var på flyttefot. Vekk fra kreditorer som presset familien fra sted til sted.

Han minnes familien kom til et sted og måtte bo i en fjøs.

- Standarden var så dårlig at sauene allerede var flyttet ut, mens vi fikk husrom her. Det var så trekkfullt at vi så ut gjennom store sprekker i veggen. Her bodde vi i to år. Vi holdt på å fryse i hjel, men etter ett år klarte vi å få en vedovn. Vi var alltid plaget med kikhoste.

Mobbet

På skolen ble han alltid mobbet og banket. Han ble kalt for de verste ting av elevene. Han ble hundset og herset med på alle fronter.

- Jeg grudde meg for å gå på skolen, og jeg grudde meg for å gå hjem. Jeg ble snakket og ledd av. Jeg visste hva som ville skje. Jeg klarte aldri å konsentrere meg om skolearbeidet. Jeg minnes jeg bare satt på skolen og kriblet på et papirark. En dag erklærte en av lærene mine meg som evneveik, og det fikk jeg brev hjem om. Mamma ble rasende, og når læreren sa jeg var evneveik var nok det riktig, mente hun. Jeg ble fra da behandlet av alle som en evneveik. Også hjemme. Ingen ville vite av meg. Det vokste et sinne i meg. Det eneste jeg ønsket var å få litt kjærlighet. På sitte på fanget til noen. Noen som brydde seg. For de fleste visste, men ingen grep inn. Og når det brente under føttene til far, var vi på nytt på tur med flyttelasset.

Men Forsberg har ett godt minne fra skolen.

- Jeg husker jeg hadde en rød ullgenser på meg og den var full av nupper. Noen jenter stilte seg rundt meg for å fjerne dem, slik at nuppene ble samlet til en stor ulldott. Det var første gang noen tok i meg uten at det gjorde vondt. Jeg husker jeg tenkte, dette må ikke ta slutt.

Han ser på meg og smiler. Det var ikke mange gode minner for guttungen.

Ikke flere tårer

Han ble utsatt for overgrep av noen han stolte på. Da var det slutt på tårene. Han var elleve år. Ingen kunne han stole på.

- Den dag i dag kan jeg ikke gråte. Jeg vil så gjerne, men det kommer ingen tårer. Det er som en motor uten olje. Tårer jeg skulle bruke på ett helt liv er borte.

Han begynte tidlig å drikke alkohol.

- Da slapp det på noe av den innerste angsten og redselen.

Det var en forvirret unggutt som dro til sjøs.

- Jeg tenkte hele tiden mens jeg gikk brovakt på hvordan jeg skulle ta igjen når jeg kom på land igjen. Hevne meg mot alle som ville meg så vondt. Jeg kunne blitt drapsmann. Hevnen måtte bare gjøres. Angret gjorde jeg aldri.

- Etter at jeg mønstret av, eller rettere sagt, mistet jobben til sjøs, skulle jeg stjele brennevin på en gård som jeg visste produserte hjemmebrent. På vei gjennom skogen opplevde jeg et kraftig lys og en stemme som snakket til meg. Det var helt spesielt. Den stemmen gjorde at det lettet på det psykiske trykket. Det var en sterk og grensesprengende kjærlighet som strømmet mot meg. Fra den dagen i 1970 ble det slutt på brennevinet, tobakken, hatet, bitterheten og kompleksene mine. Jeg hadde ikke lenger tvangstanker med at jeg alltid skulle rydde opp. Ta folk og hevne meg hele tiden.

Oppover

Fra den dagen gikk det én vei. Oppover.

- Jeg lærte å lese ved hjelp av Bibelen. Steg for steg gikk det framover. Jeg traff min kone, Grethe, på et kristent møte, og hun var den første som noen gang spurte meg om råd.

Forsberg tok den ene eksamen etter den andre, og startet etter hvert sitt eget malerfimra. Han ble også lærer og hjelper de svakeste. De som blir mobbet.

I 2004 fikk han sin største seier.

- Jeg fikk billighetserstatning fra staten for tapt skolegang. Jeg var ikke lenger stemplet som evneveik. Da begynte jeg å stole på meg selv.

Familien har vokst til tre barn og fire barnebarn.

Sist 17. mai gikk han i tog for første gang i sitt liv. Sammen med elever fra skolen.

- Det er aldri for sent å bli et lykkelig barn.