«Selmer Nilsen gikk rundt i Hammerfest og tenkte på om det kunne være igjen noe i Bakfjord som kunne røpe ham. Han følte seg overbevist om at alle spor var fjernet. Politiet ville ikke finne ett eneste bevis om de så gikk over hele stedet med fin kam.

Men så ble han kald i klærne, skjelven i beina - der var et bevis. Koden!

Noen meter fra våningshuset i Bakfjord sto et uthus. Der inne, på ei hylle, sto en gammel sko. Der hadde han lagt en liten plastrull så tjukk som en kulepenn, om lag 5 centimeter lang. Den inneholdt 5.000 tall. Det var ikke hovedkoden, de hadde han i hodet. Men alle tall var dekketall...»

Det er april 1967. Den kalde krigen gir harde fronter mellom NATO og østblokklandene, og Finnmark med sin geografiske nærhet til Sovjetunionens nordvestlige grense, holdes under spesiell oppsikt av et stadig voksende overvåkningspoliti.

To måneder tidligere hadde Selmer Nilsen fått det første tegnet på at hans oppdragsgivere ikke lengre hadde tillit til ham. På en kafé i Hammerfest møtte han to russere, forkledd som sjømenn. De ba ham innstendig om å bli med over grensen.

Tynnslitte nerver

På dette tidspunktet var finnmarkingens nerver fullstendig tynnslitt. Etter å ha spionert for Sovjetunionen siden slutten av førtitallet, uten å ha noen å betro seg til, følte han seg presset til bristepunktet. Han merket også at hans bevegelser ble kontrollert av andre norske agenter som jobbet for Sovjetunionen. Nilsen hadde ikke til hensikt å reise tilbake til det KGB-kontrollerte landet i øst flere ganger. Gjorde han det, kom han aldri tilbake til Finnmark og Norge.

«Den ene av russerne kom til bordet mitt.

– Vi kan hente deg i Tromsø om 14 dager. Da må du være der!

Jeg nikket til svar.

Men den som ikke dro til Tromsø var jeg. Jeg stakk av og reiste til et sted jeg var sikker på de ikke ville finne meg, i Karasjok.»

Arrestert hos tannlegen

Under et tannlegebesøk i Havøysund slo politiet til. Men merkelig nok var det svogeren og eldstebroren som ble ansett for å være hovedmennene. De hadde fått opplæring i spionasje i Sovjet mens andre verdenskrig fremdeles var på hell. Målet var å bruke sine nyervervede kunnskaper i kampen mot Hitler-Tyskland.

På vei fra Havøysund til Hammerfest fikk den 36 år gamle mannen sitte alene i lokalbåten og drikke øl. Selmer Nilsen ble arrestert fordi politiet regnet med at han måtte ha sett eller hørt noe som var ulovlig.

Etter hvert som avhørene skrider fram, innser politiet at det er selveste storfisken som er i garnet. Selmer Nilsen, er mer en glad for å kunne slippe det enorme nervepresset han har levd under i to tiår.

Bodø lufthavn

Han forteller om lange dager med kamera og teleobjektiv ved Bodø lufthavn, der han observerte og fotograferte militær aktivitet. Rapportene gikk til Moskva.

USA hadde klart å produsere et spionfly som kunne ta fotografier fra 30.000 meters høyde. Pilotene tok av fra Pakistan, fløy over russisk territorium, og tok knivskarpe bilder av Sovjetunionens mest hemmelige baser. Russernes jagerfly kunne ikke gå så høyt, og luftvernet var forsvarsløst mot slike høytflygende maskiner. U2-flyene landet ved Bodø lufthavn. Problemet var bare at Sovjetunionen manglet bevis på aktiviteten.

«– I slutten av april fikk jeg beskjed om å være på vakt. Da skulle det komme et fly. Nå satt jeg i bunkerser, bygd av russiske krigsfanger under krigen og sendte viktige meldinger over til Sovjetunionen. Jeg tenkte litt på det mens jeg satt inne i mørket og ventet og ventet...»

Skutt ned

Flyet kom aldri. Det ble skutt ned av det russerne omtalte som «en ny type luftvernraketter». I ettertid har det vært spekulert i om russiske agenter fikk plassert en bombe i haleroret mens det sto på bakken ved basen Incirlik i Tyrkia, før avgang mot Peshawar i Pakistan).

Den nedskutte piloten skjøt seg ut i fallskjerm og ble straks Sovjetunionens beste trumfkort mot hovedfienden USA. Beviset var sikret, og restene av flyvraket ble sågar stilt ut i Gorkij-parken i Moskva, der folk sto i timevis i kø for å komme inn.

Bilder

I tillegg hadde russerne ett av Selmer Nilsen bilder, som viste deler av et slikt fly parkert i en hangar i Bodø. På denne måten ble lille Norge involvert i et stormaktsspill verden ikke hadde sett maken til.

«– Jeg registrerte at kaptein Francis Gary Powers ble stilt for russisk rett og dømt til 10 års frihetsberøvelse. Det ga meg noe å tenke på. Hvor mange år ville jeg få når jeg ble avslørt?

– Jeg skjønte samtidig at mine opplysninger og bilder hadde skaffet russerne store fordeler. Hvis det hadde brutt ut krig da, ville jeg ha vært i en fortvilet situasjon. Russerne kunne ha siktet inn sine raketter og kanoner mot viktige norske militære mål, takket være opplysninger jeg hadde skaffet til veie. Det var ikke lenger bare snakk om å ramme NATO, mitt eget land var i høyeste grad i faresonen.»

Fengselsstraff

Etter 257 dager i varetekt ble Selmer Nilsen framstilt for Hålogaland lagmannsrett i Bodø, tiltalt for i alt 35 spionasjeforhold. Han ble dømt til sju og et halvt år i fengsel, og en inndragning på 75.000 kroner i spionasje. Saken ble ført for lukkede dører.

Finnmarkingen tok imidlertid dommen med fatning. Da han ble ført tilbake til fengselet, sa han til en fremmøtt journalist:

«– Jeg får si som fiskeoppkjøperen sa; en handel er en handel!»

Året etter ble broren Edmund dømt til seks måneders fengsel for medvirkning til spionasje. Svogeren Haldor Lindvald, fikk ett år og seks måneder bak murene.

Angrende

Forfatter Paul Einar Vatne traff ved en tilfeldighet Selmer Nilsen i Havøysund i 1981. Etter å ha fått den da 50 år gamle mannen med på å fortelle sin historie, spør forfatteren:

«– Er det mye du angrer på?

– Selvfølgelig angrer jeg. Men man må skyve det fra seg. Gjort er gjort, og jeg fikk ta følgene. Har man gjort noe galt må man også stå for det. Betale regninga.»

Selmer Nilsen døde i 1991, 60 år gammel.

Bokutdragene er hentet fra følgende utgivelser:

«Spionfamilien» av Kjell Fjørtoft

«Jeg var russisk spion - Historien om Selmer Nilsen» av Paul Einar Vatne