De siste årene har likevel faget fått en oppblomstring takket være nordmenns stadig økende interesse for bunader.

Men arbeidet er tidkrevende. Hvordan skal de faglærte kunne konkurrere med masseprodusert bijouteri?

Tusenårig tradisjon

Filigransarbeid er forankret i flere tusen år gamle tradisjoner, blant annet fra Asia og middelhavsområdet. I Norge kan håndverket spores tilbake til folkevandringstiden, og vikingene etterlot seg mange flotte eksempler på smykkelaging og trådarbeid.

Ordet filigran, eller viraverk som våre forfedre kalte faget, er en sammensetning av de latinske ordene filium (tråd) og granum (korn eller kule). Det er en presis beskrivelse av håndverket, som for det meste består i å tilvirke smykker av tråder og kuler i sølv eller gull.

Her i landet fikk filigranskunsten en renessanse i slutten av 1600-tallet, og teknikken har utviklet seg fram til vår tid.

Filigranssmykker har vært samtidens «motesmykker», og er i dag nødvendig tilbehør til bunader.

I nyere tid har faget vært truet av mangel på rekruttering, men i dag har det igjen fått en oppblomstring, takket være nordmenns stadig voksende interesse for bunader og folkedrakter. Behovet for søljer og annen draktpynt har økt i samme takt.

En rik kulturarv

En filigranssølvsmed bør ha både estetisk sans og evne til å fornye seg, men i arbeidet med bunadssølv er det også viktig å ivareta en rik kulturarv. Gode historie- og tradisjonskunnskaper er derfor helt nødvendig.

Utdanningen er fireårig. Den består ideelt sett av to års skolegang gjennom utdanningsprogrammet «Design og håndverk» og to år i lære.

Problemet er bare at det er svært begrenset tilgang på skoleplasser. I dag er det kun tre muligheter for norske filigransstudenter, nemlig gullsmedlinjene ved Elvebakken vgs. i Oslo, Valle vgs. i Setesdal og den private Plus-skolen i Fredrikstad.

Og det er enda større mangel på bedrifter eller faglærte som tar imot lærlinger.

Krever modenhet

Verst er det for godt voksne å komme inn i faget, ettersom de nå praktisk talt er utestengt fra skoleplassene.

– Og det er synd, for dette er et håndverk som krever mer modenhet enn den man normalt finner blant dem som kommer rett fra ungdomsskolen, sier filigranssølvsmed Anne Synnøve Berglund fra Ås i Akershus.

Veien for de litt mer tilårskomne går nå kun gjennom kursing, før de kan ta fagbrev som privatist. Berglund ble selv fagutdannet i godt voksen alder. Etter folkekunststudium ved Høgskolen i Telemark, Rauland, gikk hun to år i lære hos gullsmedmester Hilde Nødtvedt i Oslo. Nå akter hun å ta mastergrad i tradisjonskunst med hovedvekt på metaller.

Pirkete og tidkrevende

– Filigran er et pirkearbeid uten like, og dermed så tidkrevende at det er vanskelig å få skikkelig lønn for strevet. Utfordringen er å få folk til å bruke tre ganger så mye på min smykkevariant, som på den du kan kjøpe ferdigfabrikkert hos en gullsmed, sier Berglund og bruker sitt eget svennestykke som eksempel:

En sølje med tradisjonelt mønster fra en slangering, ispedd egne variasjoner. Det vakre smykket har hundrevis av detaljer, mange ikke større enn et lite korn.

– Jeg brukte en hel uke på jobben, og det samme ville jeg ha gjort i dag. Det er klart at et slikt smykke må koste mer enn gullsmedvarer som stort sett er støpt, stanset og masseprodusert.

Stort ufaglært miljø

De faglærte merker også en viss konkurranse fra et stort ufaglært filigransmiljø. Særlig er hobbyen utbredt i Telemark og Setesdal, der bunaden lengst har vært et tradisjonsplagg, og der filigranskunsten tradisjonelt har stått sterkest i Norge.

– Mange er svært dyktige, men for oss som prøver å leve av faget, er det at problem at de gjerne dumper prisene uten å regne på hva produktene koster. Selv om man driver på hobbybasis, er det viktig å få betalt for arbeidet sitt, sier Berglund.

Selv om hun har drevet eget verksted siden 2002, er filigranssølvsmeden avhengig av ekstrajobb, blant annet som miljøarbeider i helsevesenet. Annen ekstrainntekt kommer fra undervisning i sølvarbeid for husflidlag, Raulandsakademiet og Høgskolen i Telemark.

Kultur mot bijouteri

Ser Berglund en framtid for filigranshåndverket?

– Mine kunder er stort sett bunadseiere, og gruppen er i vekst, for nå kommer også mennene etter. Men man ha bunad for å kjøpe en sølje? Det er dit vi gjerne vil komme; at folk vil eie et smykke for dets egenverdi og tradisjonsrikdom, sier Berglund.

Hun viser også til at vi i dag importerer bijouteriet som samlet inneholder mange tonn med skadelige stoffer, og disse smykkene er ofte produsert under ekstremt dårlige arbeidsforhold.

– Hvorfor kan vi ikke heller utnytte våre egne, norske kulturtradisjoner og smykker i et metall som er fornybart? undrer filigranssølvsmeden fra Ås. (ANB)