Levorsen har deltatt i Finnmarksløpet før. Det var i 1987, da løpet var 60 mil kortere enn de hundre milene de tøffeste starter på i Alta lørdag.

– Derfor får jeg betegnelsen «veteran», selv om det er år og dag siden jeg deltok sist, forteller Levorsen. Målet for løpet er å fullføre.

– Så du tror ikke på seier?

– He, he. Nei, det ville vært for tøvete. Selv om jeg er veteran, er jeg rookie (nybegynner) i mitt eget hode, og det skal mye til for at en rookie som meg vinner. Kommer jeg i mål med alle hundene intakt, er jeg fornøyd, sier Levorsen.

Fordelen hennes er at hun er lett, noe som gir hundene mindre å dra på. I motbakker vil det virke mot henne, ettersom det hjelper å være rask og sterk når man løper bak sleden.

– Har du lagt en strategi for Finnmarksløpet?

– Ja, men den er hemmelig!

Forelsket i Levajok

Bente Levorsen kom fra Oslo til Levajok som 17-åring i 1972. En venninne, ikke helt ukjente Anne-Margrete «Molle» Krohg, hadde flyttet i forveien, og Bente skulle besøke henne en tid.

– Jeg forelsket meg i Levajok. Fra dag én visste jeg at det var der jeg skulle bo. Det var som å komme hjem, beskriver Levorsen.

Etter hvert ble det Tana og Nesseby på henne.

I 1990 la hun opp som hundekjører.

– Noen ganger skjer det ting i livet som gjør at man må endre kurs litt. Legge vekk det man har holdt på med, sier Levorsen.

I 2007 fant hun imidlertid ut at det var tid for å ta opp hundekjøring igjen. Tre år er blitt brukt til å avle fram hunder, og nå føler hun seg klar til å kjøre Finnmarksløpet. 23 år etter første gang.

– Hundene mine er ikke av topp klasse. De er litt for korthårede for Finnmarksløpet, men jeg vil anta at de er sånn midt i laget, sier Levorsen.

Den største frykten

Under Bergebyløpet tidligere i år gikk det galt med Levorsens drikketank, og hun fikk ikke slukket tørsten på 14 mil.

– Jeg hadde fått en såkalt camelback, som er en slags ryggsekk med væskebeholder. Den fylte jeg med varm saft, men fikk ikke en dråpe ut av sugeslangen. Da jeg kom i mål, var jeg så dehydrert og sliten at jeg begynte å blø neseblod, sier Levorsen.

Hennes største frykt for Finnmarksløpet er nettopp inntak av væske og å få i seg nok energi.

– Når jeg blir sliten og trøtt, har jeg vanskelig for å spise. Jeg er ikke spesielt kraftig i utgangspunktet, så det kan bli tøft nok, forteller hundekjøreren.

Sjekkpunkt hjemme

Levorsen er eneste deltaker fra Nesseby under Finnmarksløpet. Av den grunn vedtok formannskapet i kommunen å betale deltakeravgiften på 7.000 kroner. Levorsen ble hoppende glad da hun fikk beskjeden, for hundekjøring er dyrt nok som det er.

– Jeg regner med det går om lag 100.000 kroner i året på denne hobbyen. Mat er den største utgiften. 26 hunder trenger mye kjøtt, og jeg er hysterisk for tynne hunder. Det skal være godt hold i dem, understreker hundekjøreren.

Varangerbotn er ett av sjekkpunktene på hundremila, og det blir spesielt morsomt for Levorsen, som bor fem minutter unna.

– Klart det er ekstra spesielt. Da kan jeg ta hvilen hjemme, sier hun og smiler.

– Galskap

Levorsen er blitt en mer forsiktig hundekjører siden 80-tallet. Hun er ikke helt dus med tanken, og ser ned i kjøkkenbordet og ut vinduet når hun skal forklare hvorfor.

– Det er litt galskap at en gammel kjerring deltar på Finnmarksløpet. Jeg merker forskjellen fra før i tiden, og tenker konsekvens hele tiden. Før ville jeg bare kjørt på, uten å tenke videre over det, sier Levorsen.

Nå er hun skeptisk for ukjente løyper. Heldigvis er samtlige hunder i topp slag og med 370 mil i beina før starten går i Alta lørdag.

– Tror du noe av årsaken til at du har skadefrie hunder, er at du er mer forsiktig og tenker konsekvens der andre bare ville peisa på?

– Vel, det er vanskelig å si, men det kan være en sammenheng, sier Levorsen.

– Tror du ikke det også kan være en stor fordel med forsiktighet over et hundre mil langt løp?

Levorsen løfter blikket og smiler.

– Tror du det? Ja, det kan godt være.