Det er nå vel to uker siden vi første gang skrev om volds- og sexovergrep på Frikirkens barnehjem i Korsfjorden på slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet. Det åpnet en dør hvor det siden har strømmet ut ormer og demoner. Finnmark Dagblad har opplevd en telefonstorm uten like - fra svært mange mennesker som ønsker å fortelle sin historie og komplettere bildet.

Ofre for overgrep bærer ofte hendelsene med skam. Slike opplevelser kan være vanskelige å snakke om, faren for ikke å bli trodd holder mange tilbake. Det tjener derfor Frikirken i Norge til ære at de har tatt påstandene alvorlig. Det gjorde de blant annet ved å samle en del av de tidligere barnehjemsbarna til møte i Alta for tre uker siden. Og ved å bringe historien i sitt eget blad «Budbringeren».

Det står også respekt av synodeformann Arnfinn Løyning, som er «overhodet» for Frikirken i Norge. Han har vist et personlig engasjement og ønske om innsikt. Det er et brudd med tendensen til fortielse om overgrep i kristne miljøer som forsker og professor Eva Lundgren så mange ganger har kritisert.

Finnmark Dagblad kan selvsagt ikke oppheve seg til dommer over påståtte overgripere og overgrep som skal ha funnet sted for mer enn en generasjon siden. Men om vi tar utgangspunkt i de mange og sterke henvendelsene vi har mottatt, er det all grunn til å ta påstandene alvorlig. Det finnes en rekke mennesker fra barnehjemmet i Korsfjorden som går med sår i sjelen og med et uforløst sinne. Og som trenger all mulig hjelp og støtte.

Frikirkens innsats er god, men dette er etter vår mening en sak som er for stor for kirkesamfunnet. Det er også prinsipielle betenkeligheter knyttet til at de skal bære saken alene. Det er tross alt en av Frikirkens tidligere institusjoner som har fått et sterkt og negativt fokus.

Vi vil tro at mange trenger et nøytralt sted å henvende seg til, blant annet fordi mange av dem har brutt helt med Frikirken. Et sted der de kan fortelle sine historier til folk som kan sine ting, og som er i stand til å tilby den hjelp de måtte trenge. Vi tenker både på samtaler, bygging av nettverk, advokathjelp - og utredning om hvilke muligheter ofrene har til å saksøke påståtte overgripere og til å få personlig og økonomisk oppreisning.

Etter vår mening må fylkeskommunen nå engasjere seg i denne saken. Ikke minst fordi det dreier seg om barn som kom fra flere kommuner og som nå er spredd for alle vinder. Å la denne saken gå i glemmeboken vil være intet mindre enn et nytt overgrep.